Dødskafe i SørNorge??

Sykehusprest lurer på om ikke Dødskafé er en god ide for sørlendingene også.

Dødskafè?
Dødskafè er i ferd med å vinne frem og bli et begrep i store deler av vår vestlige verden. Ideen kommer fra den sveitsiske antropologen og sosiologen Bernard Crettaz som arrangerte den første Cafes Mortels i Paris i 2010. Jon Underwood leste om dette prosjektet og arrangerte Death Cafe i London i 2011. I USA dukket fenomenet opp for første gang i 2012. Katarina Zwilgmeyer og Else Werring var først ute i Norge den 18. november i fjor. I 2014 er målet til Jon Underwood å åpne en permanent dødskafè i London, et sted å komme innom, bruke litt tid, snakke om og tenke på døden i en vennlig og avslappet atmosfære.
Dødskafèen er et sted hvor man på tvers av alle forskjeller kan møtes for en åpen samtale om døden som en del av livet. I et samfunn som vårt hvor døden i stor grad er usynlig og tabuisert kan en møtes, tenke sammen og dele erfaringer om døden. Ideen er en fri-flyt samtale rundt bordet med mulighet for å belyse temaet døden fra alle tenkelige innfallsvinkler. Samtalen føres på en respektfull måte i trygge omgivelser. Ingen skal ledes til bestemte konklusjoner eller et bestemt trossystem. Målet med en dødskafè er å øke bevisstheten om døden, aller mest for å motivere mennesker til å få mest mulig ut av livene sine mens de lever. På den første dødskafè-samlingen i Norge ble det snakket om bl.a. disse temaene: Hvordan kan en økt bevissthet om døden berike mitt liv? Hvordan skal jeg forholde meg til min angst for døden? Hvordan vil jeg at min kropp skal behandles etter min død? Hva med barna og døden? Hvordan har møter med døden påvirket mitt liv og den jeg er? Hva skal jeg gjøre med den siste tiden av livet mitt når jeg vet det er lite tid igjen?
En dødskafè er samtalegruppe med fokus på døden, ikke en sorggruppe, veiledningsgruppe eller en terapigruppe. Møteplassen kan være i et hjem eller på en kafè. Samlingen kan ha en varighet på et par timer. Noen er ansvarlige for å lede og styre samtalen slik at alle slipper til. Påmelding til et kafé-besøk vil være en fordel.
På en dødskafè kommer, ofte, fremmede mennesker sammen for å drikke kaffe, spise kake og diskutere døden. Det å spise og drikke sammen er faktisk et viktig moment i tenkningen omkring dødskafè, fordi det minner oss på og hjelper oss til å holde fast i at vi er levende mennesker, og ikke minst del av et fellesskap av levende av mennesker.
Trenger vi et slikt sted på Sørlandet?

Leif Kristian Drangsholt, sykehusprest SSHF